Søndagsbrevet 22. mars


Maria budskapsdag

av Johannes Kvangarsnes

Kommende søndag skulle menigheten vår være samlet til fellesskap i Spjelkavik og Hatleholen, men det vil ikke være tilfellet. For andre søndag på rad utgår gudstjenester over hele Norge i møte med smittefare fra koronaviruset. Vår fastetid er mer enn noe annet preget av avstanden mellom oss som nå er tvingende nødvendig, og kanskje av frykten for det ukjente som mange kjenner på.
I slik en situasjon kan det føles nesten absurd å fortsatt følge kirkeårets tekstrekker. I hvilken grad skal Den norske kirkes forhåndsvedtatte tekstutvalg kunne berøre våre liv som nå er snudd fullstendig på hodet?

På søndag vil det være Maria budskapsdag. Vi feirer møtet mellom engelen Gabriel og Maria. Vi feirer møtet mellom Gud og mennesker hvor Gud en gang for alle viser oss hvilken plan han har for å gi mennesker håp og frelse, og hvor Gud på ny åpenbarer sin gode vilje med våre liv.

Maria budskapsdag binder sammen kirkens høytider. Vi er i fastetiden og om tre uker er det første påskedag. Slik dagene blir stadig lysere nå om våren, kan vi ane lyset fra påskedags morgen langt der fremme. Samtidig er det nå ni måneder igjen til jul, og Maria vil resten av året bære på barnet som skal fødes. Til sist aner vi et strøk av pinse i engelens ord om at Den hellige ånd skal komme over Maria. Det er løfte der om relasjonen som Gud ønsker med mennesker, en løfte om styrke og nærhet som i dag er til oss alle.
Maria budskapsdag på flere måter den dagen hvor alt virkelig snur.

--------------------------------------------------------------------

Vi leser fra evangeliet etter Lukas:

Men da Elisabet var i sjette måned, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som het Nasaret, til en jomfru som var lovet bort til Josef, en mann av Davids ætt. Jomfruens navn var Maria. Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg over hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa til henne:
          «Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.
          
    Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn,
          og du skal gi ham navnet Jesus.
          
    Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn,
          og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone.
          
    Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid;
          det skal ikke være ende på hans kongedømme.»

Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» 
 Engelen svarte:
          «Den hellige ånd skal komme over deg,
          og Den høyestes kraft skal overskygge deg.
          Derfor skal barnet som blir født,
          være hellig og kalles Guds Sønn.
Og hør: Din slektning Elisabet venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Hun som de sa ikke kunne få barn, er allerede i sjette måned. For ingen ting er umulig for Gud.» Da sa Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne.

«Frykt ikke».

I dag er Guds budskap til kirken at vi ikke trenger å være redde. Og det er et utfordrende budskap når vår hverdag på kort tid er blitt så forvandlet. Men vi skal ikke la hjertet bli grepet av angst. Dette er en tid hvor vi trenger å handle klokt. Holde hodet kaldt, men hjertet varmt som en kollega minnet meg om. Kanskje engelens ord er ord vi trenger å gi hverandre. For vi er jo her. Og vi kan være her for hverandre. Og minne hverandre på lyset, på våren som kommer, om kirkens tilstedeværelse og fellesskap og om Guds vilje for våre liv. Vi skal ikke frykte, men vi trenger å minne hverandre på det.

«Du har funnet nåde hos Gud.»

Maria er en av de viktigste personer i verdenshistorien. Og samtidig er hun bare hvilken som helst ung jente i en avkrok av verden. Når vi leser GT ser vi igjen og igjen hvordan Gud åpenbarer seg overfor konger og profeter. Men de ser bort, søker styrke andre steder, sier nei. Det har jo mulighet til det, med all sin makt og kraft.

Maria sitter ikke på den samme makten. Hun er en av de mer maktesløse i sin verden. En kvinne i en manns verden. Ung i en tid hvor alder har høyest verdi. En fremtid avhengig av hvem hun gifter seg. Hun er fattig, og hun er utsatt. 

At Gud åpenbarer seg for og kommer med sitt kall, kanskje det største kallet som er gitt noe menneske, overfor Maria forteller oss at Gud ikke ser på og vurderer mennesket slik vi ofte gjør det. At nåden finner sin vei fram til de aller minste blant oss, og likevel gir oss mulighet til å bidra til det aller største.

«Jeg er Herrenes tjenestekvinne.»

Maria omtales i tradisjonen, spesielt av noen av våre søsterkirker i andre kirkesamfunn, som kirkens mor. Som mor til Jesus bærer hun frem kirkens fødsel, og menneskers fornyede relasjon til Gud. Slik Gud tar bolig i Marias morsliv tar Gud en gang for alle bolig hos oss. Gud er alltid i bevegelse mot mennesket. Å fremholde dette vil alltid være kirkens kall.

Maria er i sin tillit til Gud en troende. Marias erfaring i møte med en ny hverdag, en ny virkelighet, kan få være vår erfaring. I dag, og de kommende dagene, kan vi få lov til å smake på ordene: «Jeg er Herrenes tjenestekvinne. Jeg er Herrens tjener».

Vår sang

«Å, lær meg dine sanger» kan vi på søndag synge i salmen «Alle kilder bryter frem i glede».
Hva vil vår sang i dag være? Også nå hvor vi er spredd og atskilt så kan nye rom åpnes mellom himmel og jord. I møte med det fremmede, i en åpenbart flik av evighet og sannhet, så kan vi kanskje påny se Guds vilje med våre fellesskap og våre liv. Se at Gud tar bolig hos oss også når vi er så skrekkelig atskilt fra hverandre.

Kanskje kan vi synge våre sanger gjennom handlinger? Med kjærlighet kaste lys på hva slags fellesskap vi fortsatt har sammen. Vi møter i dag alle noe fullstendig nytt, kanskje skremmende. Både som enkeltmennesker og som fellesskap står vi overfor noe fremmed og noe fullstendig annerledes. Kan vi kanskje se at Gud kommer til oss med sin nåde selv når vi kjenner på et fullstendig fravær av all makt og kraft? Kanskje Guds nåde fremtrer tydeligere da?

La oss, hver for oss fysisk og geografisk, likevel komme sammen i hvordan vi møter dette fremmede. La oss, hver for oss fysisk og geografisk, synge, takke, be, gi hverandre mot, og støtte hverandre i kjærlighet og omtanke. Nå når vi spres la oss finne ut hvordan vi kan samles. Slik vil vi alle kunne være Guds tjenere, også i dag.

Tilbake